Bare Egil Band

Egil Hegerberg er kanskje mest kjent som bassist i den tøvete rockegruppa Gartnerlosjen og den hvitevarebaserte powertrioen Hurra Torpedo, men han har også gjort seg bemerket som soloartist. Under navnet Bare Egil Band sto han bl.a. bak fotballsangen Heia Norge (fra den alternative VM-singelen), Hils Paul Stanley (fra den norske hyllestplata til Kiss) og ikke minst diverse proppfulle toalett-turnéer (bl.a. under Oslo Rockfestival 1994). Repertoaret hans består hovedsakelig av egenskrevne, småsurrealistiske og humoristiske sanger om essensielle temaer som sko, muslingers kjærlighetsliv, de fryktelige resultatene av fall ned trapper og uhellene som kan ramme en ved innkjøp av frukt, ved siden av betraktninger om hvordan det er å være teit og patetisk ung mann i 1994 (et tema han har inngående kjennskap til etter studier i felten). Han unnslår seg heller ikke for å framføre egne tolkninger av folkekjære artister som Jannicke og Ole I'dole. Alt sammen framføres småsurt og haltende med en kassegitar som eneste akkompagnement og et så overdrevent engasjement at det gang på gang sklir over i det parodiske.

Nå skal det heller ikke stikkes under en stol at det ligger en god porsjon ironi i mye av det Bare Egil Band driver med. På tidsriktig vis fleiper han med alt og alle (inklusive seg selv) på en måte som gjør at han slipper å stå til ansvar for noe, hvilket igjen fritar ham fra byrden å ha egne meninger og forsvare dem (han er både for dum og lat til å ha egne meninger, men trives godt med å gjøre narr av andres). Mange som ikke kjenner ham så godt regner Egil for å være en kreativ og spennende fyr, men dette er bare image. Sannheten er at han er et så lite spennende menneske at han har vunnet flere priser på det gjennom gjennom årenes løp. Bl.a. Minst-interessante-menneske-i-verden-prisen 1992, Herr Kjedelig 1986 (3. plass i den internasjonale Mr. Boring-konkurransen i Luleå samme år), hederlig omtale i norsk Innholdsløs Uke 1989 og sist nå nylig Minst Oppfinnsomme Måten å Feriere på 1994. Men det er ikke noe vondt i ham. Han er en snill fyr. Og når han opptrer som Bare Egil Band er han virkelig kostelig.

Det har i alle år vært en trend at unge, vakre kvinnelige fotomodeller på et eller annet tidspunkt i karrieren prøver lykken i populærmusikkens verden. Twiggy, Samantha Fox, Sabrina, Mandy Smith og nå senest Naomi Campbell. Listen er endeløs og resultatene har mildt sagt vært varierte. Et vakkert ytre har ikke alltid vært ensbetydende med en velklingende røst og omvendt. Nå har denne trenden også nådd Norge med full kraft. Det rare er imidlertid at det her til lands ikke er en ung og vakker kvinnelig fotomodell som får prøve seg, men tvert i mot den relativt ulekre mannlige fotomodellen Egil Hegerberg. Hegerberg har i hele høst figurert på forsiden av blader som Interface og Blindesaken - og nå vil han gjerne slå mynt på sitt kjente fjes ved å forsøke seg på en karriere innen musikken. De norske og multinasjonale plateselskapene sto selvfølgelig i kø da det ble kjent at dette var tilfelle. Hegerberg kunne velge og vrake i feite tilbud fra sleipe managere og direktører - og valget falt til slutt på den sleipeste av de sleipe; Audun Tylden i selskapet Tylden & Co. Det primære målet for Bare Egil Band, som er Hegerbergs artistnavn, er selvfølgelig det internasjonale marked, og her er Tylden & Co soleklart best i Norge. Til syvende og sist var det vissheten om at solide navn som Gluntan, Ole Ivars, Gåre så Gåre, Banana Airlines og Trøste og Bære var på selskapet som gjorde utslaget. Med slike stallkamerater kan man bare ikke feile.

BARE EGIL BAND har kommet med sin aller første debutplate! Og det er ikke den dummeste debutplata det bandet kommer til å gi ut; det er helt sikkert. Det blir antageligvis Bare Egil Bands beste album gjennom tidene. Men om det blir en milepæl i norsk grammofonproduksjonshistorie er kanskje heller tvilsomt. Riktignok kan det være artig å høre på alt tullballet i en tid, men man blir jo litt lei av folks om skal være så morsomme i ett sett. Det kan fort bli temmelig anstrengende i lengden.

Men hvis man ser bort fra "humoren" som plata er spekket av, er ikke musikken så halvgærn. Det hele består av et vidt spekter av stilarter, og alt er temmelig kompetent utført. Veldig lite av det er direkte ubehagelig for øret og det er ikke HELT søvndyssende kjedelig heller. Terningkast fire. Ja, det må bli en firer for ABSOLUTT IKKE BARE EGIL BAND!

Egil Hegerberg står ved starten av en typisk norsk artistkarriere. Han har nettopp sluppet sin debutplate under navnet Bare Egil Band, en debut som er såpass særpreget at den nok vil gjøre seg bemerket på salgslister og med meget radiospilling. året 1996 vil bringe utstrakt turnering i kjølvannet av platelanseringen - noe som vil medføre tiltakende alkoholproblemer og dertil tilhørende kreativ tørke. Rett før sommeren 1997 vil plate nr. to, Bare Egil Band Tenner En Ild komme. Dette blir en plate som møtes av voldsomme forventninger på grunn av den lovende debuten og den voldsomme reklamekampanjen, men som dessverre ikke holder helt mål verken musikalsk eller tekstmessig selv om den både er jevnere og mer helstøpt. Den selger allikevel brukbart til tross for lunkne kritikker. Utover året synker interessen - det blir vanskeligere å få spillejobber og Hegerberg får behov for å revitalisere konseptet sitt. Han kvitter seg med artistnavnet Bare Egil Band, og under sitt eget navn slipper han sin mest personlige plate til nå, Nærmere Deg - en hyllest til den store kjærligheten. Den flopper totalt både på platemarkedet og blant anmelderne som mener at den er håpløst banal - noe de har hjerteskjærende rett i. Samtidig får Hegerberg problemer med skattemyndighetene og går personlig konkurs pga. en stor ubetalt restskatt, og han går inn i en dyp økonomisk og personlig krise. For å komme seg ut av uføret gir han ut en liveplate, igjen under navnet Bare Egil Band, hovedsakelig med låtene fra den første plata i litt nye versjoner. Det blir hans største salgssuksess gjennom tidene, men markerer samtidig hans totale farvel med nyskapende arbeid. Resten av livet tilbringer han med å gi ut plater med nye låter som minner mistenkelig om gamle hits, og jevnlig kommer det live-plater og Best of-samlinger. Hegerberg blir et nytt norsk humorikon som kan trekkes fram under spellemannsprisen og samle fulle hus på Dizzie og Chat Noir, men det han gjør er håpløst gammeldags og utelukkende resirkulering av eldgamle ideer, han er blitt en parodi på en parodi av seg selv.

Mars 1996

Egil Hegerberg (38) har vært på en lang musikalsk reise - en reise gjennom forskjellige tider og skiftende stilarter. En reise som nå bringes til veis ende og oppsummeres med en plate som gjenspeiler hele hans mangefasetterte karriere. Her finner man virkelig hele spekteret representert - fra debuten tidlig på 1970-tallet sammen med Egil Monn-Iversens Orkester, discohiten Ti Lagate fra 1977, perioden i tospann med Gry Jannicke Jarlum tidlig på 80-tallet, den populære retrorockabillyen med Ikke Bare Bare Egil Band Band, tungrocken fra tidlig 90-tall helt fram til den dagsaktuelle samfunnskommentaren om fenomenet Tagging fra ifjor høst, i tillegg til et rikt utvalg viser fra hele perioden.

Oslo, februar 1996

Du blei glad nå, hva? Bare Egil Band er sammen igjen, tenkte du. Og du så for deg at det var slutt på all kranglinga innad i gruppa. At landets små og store avkroker på ny skulle besøkes av den muntre gjengen. At det skulle komme nye plater fulle av god musikk med humoristiske tekster fra en av vår tids største singer-/songwriters. Kort sagt at Bare Egil Band var sammen igjen for godt.

Men selvfølgelig er det ikke slik. Virkeligheten er aldri så rosenrød og klissete som den blir presentert som i våre ukeblader, i dagspressen, på intranett og gjennom samtaler med folk vi kun kjenner perifert. I den virkelige verden eksisterer ikke begrep som tilgivelse og forsoning. Virkeligheten er full av hat, slim og fornedrelse. Gruppa er fortsatt like bitre fiender, men i motsetning til for to år siden da de ga seg mens de sto på høyden av sin karriere, er de nå fattige fiender. Som rike fiender kunne de si adjø, jævla horebukker! til hverandre, og gå hver til sitt uten noe større problem, men fattige fiender må av og til jobbe sammen mot et høyere mål for å oppnå det de tørster etter, nemlig penger!

Hvem er det så som har interesse av å trekke Bare Egil Band fram fra glemselen akkurat i disse dager og gi dem fet betaling for å spille denne ene konserten? Jo, det er plateselskapet Duplex Records som mandag 5. oktober slipper Takk for kniven, debutalbumet til gruppa LYD. I denne gruppa har nemlig Egil Hegerberg, den gamle frontfiguren i Bare Egil Band en sentral plass, og under mottoet All PR er god PR, prøver de å skape litt ekstra blest rundt plateslippet ved å dra fram hans gamle gruppe i lyset igjen.

Bare Egil Band er enmannsorkesteret til den tidligere kunstmaleren Egil Hegerberg (37). Han har med platene Rabulisten (1993), Absolutt Ikke Bare Egil Band (1995), Bare Egil Band tenner en ild i befolkningen (1997) og Rabulisten vender tilbake (1999) solgt til gull fem ganger, fått fjorten velfortjente spellemannspriser, turnert en god del på Østlandet og i Trøndelag og opptrådt på TV en gang i beste sendetid. Videre har han blitt refusert til Høstutstillingen tre ganger, hatt en privat utstilling av egne arbeider i stuen der han bor, som har vært åpen for venner og familie. Han har feriert to ganger utenlands (en gang i Syden og en gang i Danmark.)

Nå har han blitt gammel, svakelig og litt grå i håret. Men det er ikke tvil om at han fortsatt får sine små, satiriske viser til å svinge noe inn i svarte hælvete. Det er et trøkk i kassegitaren hans som Bjørn Eidsvåg og Rune Rudberg nok kunne misunne ham, og han har en raspende, skjærende høyfrekvent stemme som Åge Aleksandersen og Rod Stewart ville ha slåss om hvis de hadde hørt den.

Lørdag 11. mars opptrer Bare Egil Band på Fjøllhalli i Rauland og da blir det mulighet til å svinge seg i dansen, la seg forarge av smakløse vulgariteter, hoppe opp og ned, engasjere seg i en konstruktiv utveksling av synspunkter på det ene og det andre og å høre på uartikulert skriking. Det vil også bli foretatt verbal sverdsluking og det kommer til å bli framført virtuell visesang og tullprat fra scenen. Her er det altså ingen grunn til å bli hjemme med mindre man ikke liker den type underholdning som etter hvert har blitt Bare Egil Bands varemerke. Da kan man kanskje like gjerne holde seg hjemme.

• Spellemannsprisen tilbake (hører dere, the Kovenant?)
• Bil
• Enebolig med studio i en liten kåk i hagen
• Privatfly med egen flyger og gratis flybensin i et år
• Dollars i store mengder
• Eksklusivt brennevin
• Sesongkort på massasjeinstitutt (horehus)
• Et kult og rocka utested

Det har vært stille fra Bare Egil Band etter suksessåret 1996 når debutplata deres Absolutt Ikke Bare Egil Band solgte til gull, singlene Tagging, Arne, Kjærlighet mellom muslinger og Sko herjet hitlistene og bandet spilte publikumsbejublete show over hele landet. Men tro ikke de har ligget på latsiden siden da! På ingen måte. Neida! Hvert døgn, hver time, hvert minutt, ja, hvert brøkdelen av sekund de siste seks årene har medlemmene brukt på å finpusse det nye showet Vrøvl og fanteri i Bare Egil By. Det har vært et enormt og tidkrevende arbeid. Gitaristen har tatt timer i arkitektur og byutvikling for å designe alle bygningene i byen. Bassisten har studert dramaturgi og litteratur samt tatt en dobbel doktorgrad i russiske folkeeventyr for at historien skal bli helstøpt og dramatisk korrekt. Trommeslageren har utdannet seg innen psykologi og lært seg å jobbe med trolldeig for å skape alle de spennende personlighetene; Fisker-Egil, Skomaker Egil, Strutseoppdretter Egil, Hallik Egil, Smugler Egil, Fundamentalist-Egil, Psykopat-Egil etc. Alle klassiske arketyper er med, men hver og en har sin egen historie og bakgrunn noe som gjør dem til hele og troverdige mennesker. Og sist men ikke minst har vokalisten tatt timer i fortellerteknikk, fullført teaterhøyskolen og sangerutdannelse ved Musikkhøgskolen og Konservatoriet i Trondheim, tatt operatimer og lært seg å danse ballett og electric boogie for å kunne formidle historien på en mest mulig profesjonell måte.

Resultatet er blitt ganske bra. Publikum er rimelig fornøyd. Dette er slett ikke verst, sier de. Det hagler med terningkast treere. Showet hadde førpremiere for et stappfullt Checkpoint Charlie under Humorfestivalen i Stavanger, og nå skal det spilles i Tønsberg i sommer før det blir full Norgesturné til høsten. Deretter blir det plate-, bok- og tegneserieutgivelser med innhold fra showet. Det vil sogar komme et eget kortspill basert på de populære karakterene. Så her er det bare å spenne seg fast og ta del i hysteriet før det i det hele tatt har startet.

Billettbestilling: http://www.sjobodteateret.no/