Klassiske album: Electric Light Orchestra – A new world record


En av de tingene folk lurer på når det gjelder meg, ved siden av hvor gal jeg er privat og hvorfor jeg har så langt skjegg, er hvilken musikk jeg liker. Og det kan muligens være litt vanskelig å definere musikksmaken min helt ut fra hva de bandene jeg er med i spiller, jeg ser den. Så det er vel et legitimt spørsmål. Det jeg liker er ganske ymse greier, og som en service til det norske folk skal jeg prøve å gjøre litt rede for noen utvalgte artister som har betydd mye for meg oppigjennom livet og som fortsatt er med meg. Jeg skal altså begynne på alvor å blogge om musikk. Ikke fordi jeg egentlig tror noen bryr seg nevneverdig om hva jeg mener, men hvis noen kan få en og annen ny musikalsk opplevelse, skal jeg være fornøyd.

En av de tidligste inspirasjonskildene mine var Electric Light Orchestra. Jeg var så fan at når vi begynte med engelskundervisning i tredje- eller fjerdeklasse og vi alle skulle velge oss et engelsk navn som vi skulle bruke i engelsktimene gikk jeg for Jeff etter lederen Jeff Lynne. Jeg ønsket meg nok også krøller og solbriller som helten, men dit kom jeg aldri. Utseendemessig har jeg nok havnet nærmere grunnleggeren Roy Wood som forlot gruppa etter første plate for å danne bandet Wizzard og ha en eklektisk solokarriere som jeg ikke har satt meg videre inn i, selv om jeg vet at jeg egentlig burde det.

Skal man bare ha ett album med ELO må det bli A New World Record. Det kjøpte brutter’n som innmeldingstilbud til plateklubben Scandinavian Music Club, et obskurt konsept fra 70-tallet hvor man abonnerte på plater etter bokklubbmodellen og fikk månedens plate hjem til seg i posten hvis man ikke avbestilte den i tide. Her kommer godbitene på rekke og rad, fra Tightrope, via Telephone Line til Rockaria som vi hører her, et enda mer vellykket møte mellom rock og opera enn til og med selveste Dollie de Luxe har fått til! (Apropos Dollie, oppfordrer jeg alle selvplagere til å prøve seg på Ekkomaskin fra Ingrid Bjørnovs siste album, Forklaring Følger. Nå er ikke jeg noe glad i å slenge dritt om kolleger, men her synes jeg virkelig ikke Ingrid har fått det helt til.) La oss heller kose oss med noen andre høydepunkter fra ELO-katalogen:
Showdown fra tredjeplata On third day har jeg alltid elsket med dens deilige stryk og vidunderlige harmonier.

Antikrigsprogrockmonsteret Kuiama som avslutter ELO 2 er et av deres absolutte mesterverk og det har alltid forbløffet meg at den ikke er mer kjent. Strykersoloen fra midtpartiet her er noe av det råeste jeg vet om.

Nydelige I can’t get it out of my head fra den kanskje litt overambisiøse/pompøse «rockesymfonien» Eldorado er vel noe av det nærmeste man kommer en musikalsk selvoppfyllende profeti

A new world record-etterfølgeren Out of the blue som mange regner som gruppas høydepunkt synes jeg er et langt kjedeligere album, selv om det er ekstremt jevnt og låtskrivningen for så vidt holder høy kvalitet hele veien. Wild west hero som vi hører her er jo absolutt en nydelig låt, men totalt sett synes jeg dette albumet er temmelig overvurdert. Da synes jeg faktisk franske Air presenterer en langt mer fengende utgave av samme lydbilde på sitt album Moon Safari:


Discoinfernoet Discovery som kanskje objektivt sett er et dårligere album enn Out of the blue har jeg et mer nostalgisk forhold til, så der finner fortsatt ting å glede seg over som denne vakre balladen. Det var vel den første plata jeg kjøpte på eget initiativ ved siden av et par Prima Vera-plater (surprise!), så det kan vel ha noe med saken å gjøre. Men deretter gikk det imidlertid helt i ball for gruppa med synth-albumet Time og diskofilmmusikken til Xanadu med Olivia Newton-John. Secret Messages er ikke så steingærnt, men da hadde jeg egentlig gitt opp hele bandet. Travelling Wilbury’s har aldri vært for meg.
Da har jeg mer sans for de tidligere greiene. Jeg har samlet noen høydepunkter fra katalogen i en spilleliste. Det er høyest fokus på de tidligste platene med de to celloene. Det er ganske sprikende saker, men med noen store låtmessige høydepunkter. Showdown, Kuiama og Can’t get it out of my head fra den nokså pompøse rockesymfonien Eldorado Påske på Hvaler er vel den av mine egne låter som mest viser arven fra ELO-dyrkingen.

Legg igjen en kommentar

Kommende konserter

4. mai marOder
Vesle Kinn, Florø Kjøp billett!

? Se fullstendig konsertoversikt

Norsk Barsk Metal

Hele Duplexkatalogen

Mailliste

* nødvendige felter