Black Debbath er tilbake med sitt femte album, Black Debbath Hyller Kvinnen. Utvilsomt deres sterkeste utgivelse så langt. En gedigen maktdemonstrasjon, og et stort kvantesprang hva angår formkurve. En plate fylt med fengende, tung rockemusikk, ikledd et ukuelig engasjement. Den består av elleve hardtslående komposisjoner som snøres sammen ved at de alle omhandler det kvinnelige. En slags nærstudie av kvinnen som vesen, og en statusrapport om hvor den norske kvinnen står anno 2007.

Black Debbath ønsker således å hedre og ære kvinnen; å uforbeholdent vise sin hengivenhet. Men de ønsker også å gjøre det til en politisk fanesak. Den moderne kvinnen har havnet i en delikat smørje, og trenger hjelp til å få fullført det feministiske prosjekt. Kvinnekampen har stoppet opp. Ingen står lenger på barrikadene. Resultatet av gårsdagens kamp er at kvinnen ikke har tid eller overskudd til å tenke på fortsatt fremdrift. De har for mange nye ansvarsområder, i tillegg til alle de gamle. Derfor tilbyr Black Debbath seg nå å bære fanen videre på vegne av kvinnen. Derved får hun mer armslag og ro til å utføre andre viktigere gjøremål. Black Debbath blir på en måte de enda litt nyere nyfeministene.

Plata er også myntet på menn. De vil få innsikt i hva kvinnen har å stri med, noe som vil gjøre det lettere å utvise forståelse og empati i det daglige samkvem.

”Black Debbath hyller kvinnen” tar altså opp forskjellige kvinnerelaterte temaer. Her er et utvalg:

1. Yrkesveiledning (”Jenter søk dere til It-bransjen”)

2. Overgangsalderen (”Femogtredve og heit”)

3. Svangerskapet (”Tung, riefremkallende boogie”)

4. Kjønn og samfunn (”Seksualiseringen av det offentlige rom”)

5. Veien videre for kvinnekampen (”De enda nyere nyfeministene”)

6. Samliv og kjærlighet (”Jäg är din pojkvän, yeah!”, ”Kjøss meg i Rauma” og ”Pussy in the bank”)

7. Historiske kvinner (”Grønn dame, rød klut (sangen om boken om damen Anne Enger Lahnstein”))

Sannsynligvis hadde menneskeheten dødd ut i løpet av noen få generasjoner, om det ikke eksisterte kvinnfolk. Kanskje på tide å vise denne gruppen den fortjente respekt?!

Når Black Debbath nå kommer med en så uforbeholden hyllest til kvinnen, er det så visst ikke i egen vinnings henseende. Det er ikke i et patetisk forsøk på å trekke flere kvinner til sine konserter. Derimot er det i et heltmodig forsøk på å fullbyrde det feministiske prosjekt. Den moderne kvinnen er bundet på hender og bein. Gårsdagens kamp har resultert i mange nyvunne rettigheter, men har også frarøvet dem deres tid. Tid som skulle vært brukt på fortsatt kamp. Derfor tilbyr nå de storsinnede tungrockerne i Black Debbath å komme dem til unnsetning. De er jo allikevel noen døgenigter som kun driver med tant og fjas, så de har rikelig med tid til sin disposisjon.

Arkivert i: Black Debbath