Tekstforfatter: Egil Hegerberg
Komponist: Egil Hegerberg

Arne går mot døra.
Tenker tanker han har tenkt 1000 ganger fra før av.
Er som vanlig kledd i svart.
Et blekt, blekt ansikt med en matchende bart.
En matchende bart.

Trappa virker jævla lang.
Arne nynner på en depressiv sang.
Nede venter nok en dør.
Før jeg når den, tenker Arne, er jeg sikker på jeg dør.

Hva er meninga med livet, grubler Arne.
Men stakkars, før han finner svaret, snubler Arne.
Trappetrinn på trappetrinn, han brekker stadig ben.
Å, vips der knustes ansiktet; nå ække Arne særlig pen.

Nakken brekker med et tørt, sprøtt knekk,
Og hjernen tyter ut av en diger sprekk.
Begge øya spretter ut.
Å nei, tenker Arne. Jeg ser ikke ut!

Arne var en stjerne som ble nektet å skinne.
Men han lever for alltid i en sang.
Fordi et lite barn på fire hadde gleden av å finne
Et mishandlet lik i en trappeoppgang
Arne fikk ei lov å leve.
Og om en stakkars liten unge på bare fire år,
Sa psykiateren stille: Han får sjelelige sår.
Men barnet bare smilte:
Det var bedre enn på TV. etc