På torsdag hadde jeg altså den store glede og ære å få være med å åpne Popsenterets store Knutsen og Ludvigsen-utstilling med en sterkt kritisk tale om Knutsen og Ludvigsens oppskrytte kulturelle og historiske signifikans. Det gikk litt på en halv snei, men noe av budskapet kom forhåpentligvis fram selv om jeg i all hurlumheien glemte selve poenget. For de som er interessert legger jeg det jeg egentlig skulle ha sagt nesten nederst i dette blogginnlegget. Det anbefales forøvrig virkelig et besøk på utstillingen. For en gammel fan var det særlig kult å se Dolmens tegninger, masse gamle opptak og mye annet fint. Anbefaler dessuten alle å ta en titt på Dolmens reklamesang for dameundertøy. Låta er kanskje ikke det beste han har gjort, men for en sketsj! Absolutt verdensklasse!

I går var det både Kulturnatt i Oslo og Litteraturfestival, og jeg hadde gleden av å spille begge steder. I Citypassagen hos Cappelen Damm fikk jeg nok en gang gleden av å høre på Fredrik Backman fortelle om den nydelige boka «En mann som heter Ove» og ikke minst fikk jeg møte Klaus Hagerup og fortalt ham hvor utrolig mye jeg setter pris på hans egne opplesninger av Markus-bøkene. For de som ikke har fått med seg disse, anbefales de også på det varmeste (jeg er i anbefalingsmodus i dag!) Etterpå bar det opp til Vigelandsmuseet hvor jeg spilte en full konsert. Kjempekule omgivelser, overraskende mange folk og god stemning gjorde at det ble veldig moro for meg i hvert fall. Snorre Veggan tok noen brillefine bilder som jeg har fått legge ut her. Flere bilder finner dere på bloggen hans. Jeg har også lagt ved en settliste enda lenger ned i blogginnlegget som forteller sånn omtrent hva jeg spilte. Har sikkert glemt et par låter, men hvilken rolle spiller egentlig det i den store sammenhengen?

Egils tale til åpningen av Popsenterets Knutsen og Ludvigsen-utstilling:

Før jeg setter i gang med å skrike fornærmelser, obskøniteter, usakligheter og æreskrenkelser og komme med sjikanerende og nedverdigende beskrivelser av Knutsen og Ludvigsen, alt de har gjort og hva dette har hatt av betydning for norsk kulturliv, vil jeg gjerne komme med noen få avgrensninger og det som på godt norsk kalles ”disclaimers”, eller ansvarsfraskrivelser.

De følgende karakteristikker og betraktninger gjelder bare OG utelukkende de fiktive karakterene Knutsen og Ludvigsen. Personene bak, opphavsmennene Gustav Lorentzen og Øystein Dolmen hhv. var og er utmerkete personer med høy moralsk integritet og gode personlige egenskaper som jeg ikke har noe usnakket med og som jeg ikke ønsker å kritisere på noen som helst måte.

Likeledes vil jeg gjerne understreke at de nevnte uttalelsene står for den like fiktive karakteren ”Bare Egil”s regning, og at de verken representerer synspunktene til den i folkeregisteret registrerte reelle personen Egil Hegerberg som er meg, eller det i enhetsregisteret registrerte kompentansesentret for rytmisk musikk og rock, Oslo Popsenter, som er her hvor vi er og de som står som arrangør.

Så, da er det avklart. Da setter vi i gang.

(Skrikes)
Knutsen og Ludvigsen må være det mest forbanna oppskrytte underholdningskonseptet noensinne.
Hele utgangspunktet er jo helt på trynet! To små karer som bor i en tunnel? I EN TUNNEL! Det er jo tøv! Det er tøv! Bare tøv! For det første er helt usannsynlig. Det er en elendig boform. Ikke tilrettelagt for boligformål for fem øre. Romløsningen er elendig og hygienefasilitetene fullstendig fraværende. Hvordan har man tenkt seg at dette skulle foregå i praksis? Det er ikke noen ekstra rom i en tunnel! Og myndighetenes dype skepsis til at folk uten kjøretøy rundt seg i det hele tatt befinner seg der inne gjør i seg selv dette til en umulig tanke. Farlig er det og. Tenk om det kom et tog! Skulle vært forbudt! Ja, det tror jeg faktisk det er.

Det er jo dermed også vanskelig å se for seg at dette med å bo i en tunnel skulle være noe barn og ungdom på 70-tallet fant attraktivt og kunne identifisere seg med. Det var jo mer vanlig med treroms og rekkehus og kanskje til og med villa. Det hadde vært noe!

Men, like fullt er det mange som mener at dette kan ha vært med på å inspirere til det forferdelige taggingfenomenet på 80- og 90-tallet. Ja, jeg sier ikke hvem som sier dette her, men det står i hvert fall her i manus. Hvordan det inspirerte til tagging? Gjennom sin forherligelse av uautoriserte opphold i tunneler nattestid selvfølgelig. Helt bak mål er det!

Det er forresten ikke bare Knutsen og Ludvigsen jeg vil kritisere her. Hva med denne Konduktøren? Snakk om lite troverdig karakter! Fullstendig urealistisk og et dårlig forbilde. Ikke rart at jernbanen sliter med rekrutteringen! Hvem er det som får lyst til å bli konduktør etter å ha blitt utsatt for en slik figur? Det er jo også helt usaklig at konduktøren er i stand til å klippe hull i så vel brødbokser som kjøleskap. Skulle likt å se den billettanga som er i stand til noe sånt! Jeg tror nok også Statsbanen ville vært i stand til å luke bort en konduktør med såpass utpreget billettangfetisj, og et så høyt fravær, og fått sparket vedkommende oppover i systemet, hvor han for eksempel kunne bli satt til å utrede høyhastighetsbanenettet. Der kunne han i hvert fall gjort litt nytte for seg! Og hvorfor kommer han seg aldri hjem til kona?

Det er i det hele tatt noe med dette rent maskuline universet jeg finner meget suspekt. Mangelen på gode kvinneskikkelser i Knutsen og Ludvigsens univers er svært påfallende og virker på meg direkte kvinnefiendtlig og støtende, sett både med datidas og nåtidas briller. Hvis noen er interessert skal datidas briller være på utstillinga et sted, så det skal være mulig å se på kvinnesynet deres med dem i et eget optikerrom, sponset av Optiker Sørensen på Egertorget.

Den eneste som tilsynelatende har et noenlunde utviklet kjærlighetsliv er Det store dyret. Og med det prøver vel Knutsen & Ludvigsen å fortelle oss at kjærligheten er noe dyrisk og noe unaturlig. Noe pervertert. Den eneste kvinneskikkelsen vi faktisk møter er i hvert fall selve tunnelen, og med de togene som til stadighet dundrer gjennom den uten å etterlate seg annet enn eksos og litt støv virker ikke den som noe utpreget forsvar for tradisjonelle familieverdier for å si det slik.

Jeg må også si at nivået på spesialeffektene i spillefilmen om Knutsen og Ludvigsen er under en hver kritikk, selv med tanke på datidas begrensete teknologiske utvikling og budsjett. Det store dyret framstår ikke som det minste troverdig og er bare skremmende i kraft av å være skremmende dårlig utført, og det er i seg selv mer PROVOSERENDE enn noe som skaper egentlig redsel, noe som burde være førsteprioritet i en skrekkfilm.

Nei, jeg må si at jeg ler av Knutsen og Ludvigsen og deres såkalte ”kulturelle signifikans”. Ha ha ha. Jeg ler. Hører dere? Jeg godter meg og klukker av latter! He he he. Hi hi hi. Litt hysterisk nesten! Hm hm hm.

For hva har de egentlig tilført verden? Ingenting! Ingen verdens ting! Det eneste er en sammenhengende rekke av klassiske barneplater fra 70- og 80-tallet som kommuniserte like bra med voksne som barn og ga flere generasjoner et felles referansepunkt innen sin kulturelle oppvåkning som ingen verken før eller senere har kunnet matche. Ingenting annet enn en nærmest magisk evne til å kombinere perfekt popfingerspitzgefühl med tilsynelatende nonsensdiktning som bak fasaden rommer et dypere alvor enn noe noen såkalt seriøs kunstner har å komme med. Ha, for noe søppel!

Alt i alt vil jeg si at Knutsen og Ludvigsen var avskyelige. En kreftsvulst og det at de nå har kommet på museum er til pass for dem!

Og så vil jeg gjerne på egne vegne legge til at det er en stor ære for meg personlig å få framføre en sang sammen med selveste Knutsen som avslutning av denne åpningen og jeg håper at alle vil synge med.

Settliste Vigelandsmuseet (sånn cirka riktig)
Hvalfangstmuseet
John Dee
Stabekk kino
Bøler IF
Særpingane taper aldri
Faen i hælvete
Slepp meg inn
Borettslaget
Jeg Bare
Flytt Bodø lenger sør
På Trænas solsvidde strender
Bygg bru til Træna
Asfalt
Arne
Politimester Egil
Pump opp Oljen
Sko

Arkivert i: Bare Egil Band, Nyheter